torsdag 31. januar 2008
mandag 24. desember 2007
lørdag 24. november 2007
tirsdag 30. oktober 2007
fredag 5. oktober 2007
fredag 3. august 2007
Kanotur til Damvatn/Sønstevatn ved Gransherad
Har lovd Bjørn å skrive litt fra kanoturen, men egentlig kunne han jo skrevet litt om kanoen selv da, siden det er mest hans kano. Han hadde egentlig ønska seg takboks til 30-årsdagen, men ettersom familiesituasjonen ble en del annerledes enn forventa i sommer, så kom vi til at vi ønska oss kano istedet. Det skal jo nevnes at det var fullt i bilen på vei til hytta i sommer, men det gikk da uten takboks... Og kanoen tok jo litt plass den også. Men det ble ikke så mye padling på Ula på grunn av vinden, så da hadde vi litt lyst på en tur nå da vi kom fra ferie.
Dag anbefalte noen vatn i nærheten av Follsjø. Så dit dro vi på ettermiddagen siste fredag i ferien. Tok med telt og greier for hele helga, men på lørdagen returnerte vi på grunn av bedritent vær. Tenk at selv etter 2 års høyskoleutdanning i friluftsliv, så lar man seg lure av finvær når man pakker og lar lue, votter og den gode dunjakka ligge hjemme? Ble rett og slett frysen jeg, og så er det litt kjedelig å sitte inne i teltet pga regn om kvelden og være helt stille så Amalie kanskje kan få sove... Men vi hadde det fint på fredagskvelden og lørdag formiddag. Amalie var litt utålmodig i kanoen når hun var trøtt, men så la ho seg etterhvert til å sove, og da sov ho jammen godt, våkna ikke da vi løfta kanoen opp på land.
Ja, tenkte jo forresten at jeg skulle skrive noe om kanoen... Den ble kjøpt litt i full fart. En Ally – norskprodusert av Bergans – den eneste, eller i alle fall mest kjente, sammenleggbare kanoen. Bjørn ble skikkelig ivrig med tanke på at vi faktisk kan ta den med på flytur...Veier 22 kilo tror jeg, og sånn sett er den mye lettere å håndtere enn en ”vanlig” kano, som gjerne veier godt over 30. Ulempen sånn jeg ser det er at den har ikke noe kjøl, så den er forholdsvis retningsustabil, særlig i bølger. Men trenger litt mer erfaring før jeg skal bestemme meg helt for hva jeg syns. Håper det blir en tur på Lågen snart...Har hørt at den skal være suveren på elv.
Se på bilder
Dag anbefalte noen vatn i nærheten av Follsjø. Så dit dro vi på ettermiddagen siste fredag i ferien. Tok med telt og greier for hele helga, men på lørdagen returnerte vi på grunn av bedritent vær. Tenk at selv etter 2 års høyskoleutdanning i friluftsliv, så lar man seg lure av finvær når man pakker og lar lue, votter og den gode dunjakka ligge hjemme? Ble rett og slett frysen jeg, og så er det litt kjedelig å sitte inne i teltet pga regn om kvelden og være helt stille så Amalie kanskje kan få sove... Men vi hadde det fint på fredagskvelden og lørdag formiddag. Amalie var litt utålmodig i kanoen når hun var trøtt, men så la ho seg etterhvert til å sove, og da sov ho jammen godt, våkna ikke da vi løfta kanoen opp på land.
Ja, tenkte jo forresten at jeg skulle skrive noe om kanoen... Den ble kjøpt litt i full fart. En Ally – norskprodusert av Bergans – den eneste, eller i alle fall mest kjente, sammenleggbare kanoen. Bjørn ble skikkelig ivrig med tanke på at vi faktisk kan ta den med på flytur...Veier 22 kilo tror jeg, og sånn sett er den mye lettere å håndtere enn en ”vanlig” kano, som gjerne veier godt over 30. Ulempen sånn jeg ser det er at den har ikke noe kjøl, så den er forholdsvis retningsustabil, særlig i bølger. Men trenger litt mer erfaring før jeg skal bestemme meg helt for hva jeg syns. Håper det blir en tur på Lågen snart...Har hørt at den skal være suveren på elv.
Se på bilder
torsdag 2. august 2007
Runa sin gravstein
Visste du at man kan kjøpe gravstein på salg på nettet? Ikke jeg heller. Men så hadde jeg ikke tenkt så masse på å kjøpe gravstein heller før Runa døde. Eller på å ha ei grav på Kongsberg Gravlund. Det er liksom en av de tingene som man ikke bryr seg om å vite noe særlig om når man ikke regner med at noen i nærmeste familie skal dø... Men når man har mistet et barn, så er det ganske mye rart som plutselig blir naturlig. Har du sett bilder av mange døde babyer, kanskje? Jeg har sett ganske mange etter at jeg begynte å besøke englesiden.com. Mange englemødre viser like gjerne fram barna sine som andre mødre skjønner du.
Det var ikke så enkelt å velge gravstein. For det første så er det kjempedyrt. Og selv om vi hadde igjen noen penger av det trygdekontoret dekker til begravelse etc, så var det ikke nok for å få en ordentlig stein. Og for det andre så er det veldig endelig. Bytter liksom ikke gravstein like ofte som man bytter barnevogn. Så etter mye tanker og fram og tilbake så endte vi altså opp med en stein som var på tilbud.
Den siste mandagen i Runa sitt liv så var det Odd J. Eidner som hadde morgenandakt på radioen. Jeg hørte ikke den andakten, men noen jeg kjente gjorde det. Eidner har mistet to av barna sine og forteller dette om spurvene på deres gravstein:
”Når jeg tenker på hvem Gud er, så ser jeg for meg gravstøtta til de to ungene våre. Oppå gravsteinen står det to spurver. Den ene ser tillitsfullt opp mot fjellet som reiser seg bak kirkegården og sier: «Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, han som skapte himmel og jord!» Den andre ser trist og sorgtung ned mot jorda og sier: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Hver gang jeg kommer til grava, blir jeg stående og se på de to spurvene. De står der og forteller om to helt motsatte gudserfaringer. Uten å forklare – uten å prøve og få regnestykket til å gå opp. De bare står der – under en åpen himmel. ”
Jeg likte denne symbolikken og derfor ville jeg ha to sånne spurver på Runa sin stein. Den ene som skal minne meg om at jeg kan meg til Gud og at han har lovet å hjelpe. Den andre som gir meg lov til å føle at Gud har forlatt meg, at Gud ikke har villet dette, at det er meningsløst.
Jeg hadde også mange andre tanker om ord og symboler... Men endte opp ganske enkelt med et kors. Fordi det er det sterkeste symbolet på oppstandelse og evig liv. Det sier at vi møtes igjen! Det sier at dette ikke er slutten! Det kan ikke ende sånn. Og så fikk vi sagt at vi elsker henne og savner henne så klart. Ingen fromme ord om evig liv kan endre på det savnet.
Vi var å så på steinen samme dag som vi kom fra ferie, og plantet noen nye blomster samtidig. Jeg var så spent. Men det ble fint, altså. Amalie ville ikke gjerne posere foran steinen, men hun er nå søøøøøt, da.
Her kan du se på bilder
Det var ikke så enkelt å velge gravstein. For det første så er det kjempedyrt. Og selv om vi hadde igjen noen penger av det trygdekontoret dekker til begravelse etc, så var det ikke nok for å få en ordentlig stein. Og for det andre så er det veldig endelig. Bytter liksom ikke gravstein like ofte som man bytter barnevogn. Så etter mye tanker og fram og tilbake så endte vi altså opp med en stein som var på tilbud.
Den siste mandagen i Runa sitt liv så var det Odd J. Eidner som hadde morgenandakt på radioen. Jeg hørte ikke den andakten, men noen jeg kjente gjorde det. Eidner har mistet to av barna sine og forteller dette om spurvene på deres gravstein:
”Når jeg tenker på hvem Gud er, så ser jeg for meg gravstøtta til de to ungene våre. Oppå gravsteinen står det to spurver. Den ene ser tillitsfullt opp mot fjellet som reiser seg bak kirkegården og sier: «Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, han som skapte himmel og jord!» Den andre ser trist og sorgtung ned mot jorda og sier: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Hver gang jeg kommer til grava, blir jeg stående og se på de to spurvene. De står der og forteller om to helt motsatte gudserfaringer. Uten å forklare – uten å prøve og få regnestykket til å gå opp. De bare står der – under en åpen himmel. ”
Jeg likte denne symbolikken og derfor ville jeg ha to sånne spurver på Runa sin stein. Den ene som skal minne meg om at jeg kan meg til Gud og at han har lovet å hjelpe. Den andre som gir meg lov til å føle at Gud har forlatt meg, at Gud ikke har villet dette, at det er meningsløst.
Jeg hadde også mange andre tanker om ord og symboler... Men endte opp ganske enkelt med et kors. Fordi det er det sterkeste symbolet på oppstandelse og evig liv. Det sier at vi møtes igjen! Det sier at dette ikke er slutten! Det kan ikke ende sånn. Og så fikk vi sagt at vi elsker henne og savner henne så klart. Ingen fromme ord om evig liv kan endre på det savnet.
Vi var å så på steinen samme dag som vi kom fra ferie, og plantet noen nye blomster samtidig. Jeg var så spent. Men det ble fint, altså. Amalie ville ikke gjerne posere foran steinen, men hun er nå søøøøøt, da.
Her kan du se på bilder
Abonner på:
Innlegg (Atom)