Runa sin gravstein

Visste du at man kan kjøpe gravstein på salg på nettet? Ikke jeg heller. Men så hadde jeg ikke tenkt så masse på å kjøpe gravstein heller før Runa døde. Eller på å ha ei grav på Kongsberg Gravlund. Det er liksom en av de tingene som man ikke bryr seg om å vite noe særlig om når man ikke regner med at noen i nærmeste familie skal dø... Men når man har mistet et barn, så er det ganske mye rart som plutselig blir naturlig. Har du sett bilder av mange døde babyer, kanskje? Jeg har sett ganske mange etter at jeg begynte å besøke englesiden.com. Mange englemødre viser like gjerne fram barna sine som andre mødre skjønner du.
Det var ikke så enkelt å velge gravstein. For det første så er det kjempedyrt. Og selv om vi hadde igjen noen penger av det trygdekontoret dekker til begravelse etc, så var det ikke nok for å få en ordentlig stein. Og for det andre så er det veldig endelig. Bytter liksom ikke gravstein like ofte som man bytter barnevogn. Så etter mye tanker og fram og tilbake så endte vi altså opp med en stein som var på tilbud.
Den siste mandagen i Runa sitt liv så var det Odd J. Eidner som hadde morgenandakt på radioen. Jeg hørte ikke den andakten, men noen jeg kjente gjorde det. Eidner har mistet to av barna sine og forteller dette om spurvene på deres gravstein:
”Når jeg tenker på hvem Gud er, så ser jeg for meg gravstøtta til de to ungene våre. Oppå gravsteinen står det to spurver. Den ene ser tillitsfullt opp mot fjellet som reiser seg bak kirkegården og sier: «Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, han som skapte himmel og jord!» Den andre ser trist og sorgtung ned mot jorda og sier: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Hver gang jeg kommer til grava, blir jeg stående og se på de to spurvene. De står der og forteller om to helt motsatte gudserfaringer. Uten å forklare – uten å prøve og få regnestykket til å gå opp. De bare står der – under en åpen himmel. ”
Jeg likte denne symbolikken og derfor ville jeg ha to sånne spurver på Runa sin stein. Den ene som skal minne meg om at jeg kan meg til Gud og at han har lovet å hjelpe. Den andre som gir meg lov til å føle at Gud har forlatt meg, at Gud ikke har villet dette, at det er meningsløst.
Jeg hadde også mange andre tanker om ord og symboler... Men endte opp ganske enkelt med et kors. Fordi det er det sterkeste symbolet på oppstandelse og evig liv. Det sier at vi møtes igjen! Det sier at dette ikke er slutten! Det kan ikke ende sånn. Og så fikk vi sagt at vi elsker henne og savner henne så klart. Ingen fromme ord om evig liv kan endre på det savnet.
Vi var å så på steinen samme dag som vi kom fra ferie, og plantet noen nye blomster samtidig. Jeg var så spent. Men det ble fint, altså. Amalie ville ikke gjerne posere foran steinen, men hun er nå søøøøøt, da.
Her kan du se på bilder